Det er for trangt om plassen, men nedbygging av strandsona fortsetter. Det viser den årlige oversikten fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) over bygging i 100-metersbeltet langs sjø. I Oslofjordområdet (Viken, Oslo og Vestfold og Telemark) er bare 30% av strandsona tilgjengelig for allmenn ferdsel og opphold.
To kvadratmeter strandsone til hver er smittefarlig og helseskadelig
Da hetebølgen traff landet tidligere i sommer var det åpenbart trangt om plassen langs kysten. Adgangsbegrensing var aktuelt av smittevernhensyn. Det er ikke rart når Oslo bare har 2m2 strandsone per innbygger. I Oslo, Bergen og Trondheim er det mindre enn 35% tilgjengelig strandsone, mens Stavanger er litt bedre stilt med 41%.
Friluftsliv betyr mye for folks trivsel og helse. I følge Miljødirektoratets miljøstatus går 90% av befolkningen på tur, og drøyt 70% bader utendørs - sikkert litt avhengig av sommerværet. Tilgang til naturområder og mulighet til ferdsel, opphold og bading i utmark etter allemannsretten er av de fineste kvalitetene i det norske samfunnet. Men det hjelper lite med allemannsretten om det ikke er områder der den kan utøves fordi naturen er bygd ned.
I en årrekke har det vært et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjø fordi strandsona er så viktig for allmennhetens friluftsliv - og for naturmangfold. Det har vært brei politisk enighet om å hegne spesielt om strandsona. Likevel viser den årlige statisitikke fra SSB at nedbygging av strandsona fortsetter ufortrødent - både i pressområdene langs Oslogjorden, på sørlandet og rundt de store og mellomstore byene, men også i mer grisgrendte deler av landet. Det er et lyspunkt at nedbygginga siste året er mindre enn tidligere. I 2019 blei det gitt 884 byggetillatelser i strandsona mot hele 1.224 i 2018. Dette samsvarer med en generell nedgang i byggeaktiviteten.
Dispensasjoner skulle vært unntaket, men er hovedregelen
FL mener det er særlig bekymringsfullt at mesteparten av byggeaktiviteten skjer etter dispensasjon. Vi innser at noen typer virksomheter må ha lokalisering til sjø, men da bør det skje gjennom en planmessig avklaring der alle interesser blir vurdert. Dispensasjonspraksisen gir en uheldig "bit-for-bit" nedbygging der ingen ser de samla konsekvensene. Av 973 søknader om bygging i strandsona i 2019 blei 884, dvs 91% innvilga. Av disse var 278 søknader i samsvar med plan, mens hele 606 var dispensasjonssaker.
884 byggetillatelser, men bare 48 nye friluftslivsområder
Det er mulig å ta større deler av kysten tilbake til allmenn bruk. Mange byer har med stor suksess åpna for ferdsel langs elver og bekker, og dels i havneområder. Helt siden 1958 har staten gitt tilskudd til kjøp av friluftslivsområder til allmenn bruk. Totalt er det på denne måten sikra ca 2.500 friluftslivsområder for evig tid - de aller fleste langs kysten. Men på statsbudsjettet er det bare ca 30 millioner til slikt oppkjøp i hele landet. I 2019 blei det gitt midler til oppkjøp av 48 nye friluftslivsområder, og ikke alle var langs kysten. Det et skrikende misforhold mellom tillatelse i 884 nye byggesaker og kjøp av 48 nye friluftslivsområder.
I offentlig eide friluftslivsområder kan det tilrettelegges for økt bruk med stier og turveger, raste- og oppholdsområder, etableres renovasjon, settes opp toaletter og legges til rette for leik, bading og annen aktivitet. Styrking av statens tilskudd til dette ville gitt allmennheten kompensasjon for noen av de muligheter som er bygd ned. Tiltaksmidlene på 12,8 mill rett før ferien kommer godt med - bl.a. til tilretteleggingstiltak i Ausvika i Bodø i regi av Salten Friluftsråd, som bildet viser.
Et annet viktig virkemiddel er etablering av kyststier. Da inngås det avtale med grunneier, sti eller turveg tilrettelegges, den skiltes og merkes, og registreres i det offentlige kartverket. Der grunneier ikke vil inngå frivillig avtale, har kommunen muligheter gjennom både Friluftsloven og Plan- og bygningsloven. Statens Kartverk har nå registrert 1.143 km med kyststi, en økning på 255 km siden september 2018. Viken topper lista med 471 km kyststi, mens Vestfold og Telemark har 247 km og Vestland 195 km. I øvrige fylker er det under 100 km kyststi.
Fem råd til ny strandsonepolitikk
1. Byggeforbudet i 100-meters beltet langs sjø må håndheves strammere. For påkrevde anlegg til sjø må avklaring gjennom reguleringsplan være hovedregelen og dispensasjoner unntaket. Det må alltid vurderes om allerede nedbygde områder kan brukes til utbyggingsformål før en gir tillatelse til nedbygging av utmark og dyrka mark.
2. Etablering av friluftslivsområder og kyststier må vurderes i alle plan- og dispensasjonssaker i 100-meters beltet. Når deler av strandsona skal omdisponeres slik at allmennheten ikke lenger kan bruke den, skulle det bare mangle at en ikke vurderte om andre deler skal settes av til allment friluftslivsområde eller at det reguleres inn kyststi, eller settes som vilkår for dispensasjon at det etableres kyststi forbi.
3. Statens bevilgninger til sikring og tilrettelegging av friluftslivsområder må styrkes. Klima- og miljødepartementet har ca 30 mill til sikring (offentlig kjøp og varige bruksavtaler) og ca 30 mill til tilrettelegging av friluftslivsområder. Dette er for lite. Koronapandemien har gitt oss ny innsikt i hvor viktig det er med tilstrekkelig store friluftslivsområder når der folk bor. Kunnskapen må komme til uttrykk i statsbudsjettet for 2021.
4. Arbeidet med kyststier må forseres. Kyststiene sikrer grunnleggende ferdselsmuligheter langs kysten, og danner utgangspunkt for annen friluftslivsaktivitet som fisking og bading. Kystkommuner bør ha ambisjoner om sammenhengende kyststier. Det må være et sentralt punkt i kommunenes planer for friluftslivets ferdselsårer.
5. Kampen mot marin forsøpling og annen forurensing av kysten må styrkes. Kyst- og strandsona er så viktig for folks trivsel og helse, og for naturmangfold, at den må holdes fri for forsøpling og forurensing.