Verdien av stien!
Stien er et beskjedent fenomen. Den gjør ikke mye ut av seg. Den annonserer ikke sin betydning. Den ligger der bare, ofte som et svakt spor gjennom gresset, en stripe jord i skogbunnen eller noen tråkk gjennom lyngen.
Likevel er det noe ved stien som sier mye om et samfunn. Om hvordan mennesker beveger seg i landskapet. Om hva som er tilgjengelig i hverdagen. Om hvor nær naturen egentlig er.
Samling
Når vi samles til stikonferanse, kan det være fristende å snakke om stien som et tiltak. En del av en plan. En komponent i en strategi for folkehelse eller friluftsliv. Alt dette er sant, men det er også litt for lite. Stien er eldre enn planene våre. Den oppstår når mennesker går. Når noen finner en vei som andre følger. Når et lite spor etter hvert blir en del av landskapet.
Verdier
Derfor rommer stien også en annen verdi. Den binder sammen livene våre med stedet vi bor. Den korte turen etter middag. Runden med hunden. Barna som går inn i skogen etter skolen uten at noen organiserer det først. Slike bevegelser er kanskje små hver for seg, men over tid er de med på å forme både vaner, helse og tilhørighet.
Mye av friluftslivsdebatten i Norge har handlet om fjellet, villmarken og de store turene. Det er lett å forstå. Landskapet vårt inviterer til slike fortellinger. Men for de fleste mennesker skjer møtet med naturen nærmere enn som så. Det skjer der man bor. På stien som begynner noen minutter hjemmefra.
Infrastrukturen
Derfor er også stien en slags sosial infrastruktur. Den gjør naturen tilgjengelig uten planlegging, uten utstyr og uten kostnader. Den åpner landskapet for alle. Den lar mennesker bevege seg ut i naturen i sitt eget tempo og på sine egne premisser. Ingen påmelding. Ingen startnummer. Bare en sti som ligger der og venter.
I en tid hvor mange sider av livet organiseres og struktureres stadig mer, har dette noe stille og verdifullt ved seg. Stien er et rom for egenorganisert liv. Et sted hvor mennesker kan være ute uten å bli instruert i hvordan. Kanskje er det nettopp derfor den betyr så mye.
Hvem starter?
Stier oppstår fordi noen begynner å gå. Men de blir stående fordi mange finner veien tilbake til dem. Over tid blir de en del av stedets hukommelse. De forteller at her har mennesker beveget seg før oss, og at landskapet fortsatt er åpent for nye spor.
Når vi møtes til stikonferanse, handler det derfor ikke bare om stier som fysiske anlegg. Det handler også om hva slags samfunn vi ønsker å være. Et samfunn hvor naturen fortsatt ligger innen rekkevidde. Hvor det finnes rom for den korte turen. Hvor det finnes stier som gjør det enkelt å gå ut døren og inn i landskapet.
En del av hverdagen
Verdien av stien ligger kanskje nettopp her.
I det enkle faktum at den gjør naturen til en del av hverdagen.
Ikke som et prosjekt, men som en mulighet.
