1. Hjem
  2. Arbeidsområder
  3. Allemannsretten

to telt blått og rødt.jpg

Allemannsretten generelt

FL skal arbeide for å sikre og styrke allemannsretten angående ferdsel, opphold og høsting, og legge til rette for at allemannsrettens innhold blir kjent for befolkningen. Vi har også fått laget et adgangskort til norsk natur som i kortversjonen forteller hvordan Allemannsretten fungerer. Kortet kan lastes ned fra våre sider og finnes på mange språk. 

Allemannsretten omfatter retten til ferdsel og opphold i utmark og i deler av innmarka vinterstid, og er dermed et viktig grunnlag for alt friluftsliv. Allemannsretten eksisterer side om side med eiendomsretten. Det gjør at det påhviler både allmennheten og grunneiere et ansvar for gjensidig respekt og hensynstaken. Høyesterett har i en sak fra Sandefjord trukket opp noen prinsipielle grenselinjer mellom allemannsretten og grunneierretten. Nedenfor finner du omtale av og henvisning til denne og andre viktige avgjørelser om allemannsretten.Allemannsretten er en gammel hevdvunnen rett for alle til å ferdes og oppholde seg på annen manns grunn på visse vilkår. Da Friluftsloven kom i 1957 ble allemannsretten lovfesta. Norge er blant de få land som har en slik lovfesta allemannsrett, og allemannsretten i Norge er mer omfattende enn i de fleste andre land. Allemannsretten gir grunnlag for det tradisjonelle og verdifulle norske friluftslivet, og det er viktig at friluftsutøvere opptrer slik at ikke det blir nødvendig å begrense allemannsretten.

Gjennom revisjon av Friluftsloven i 1996 fikk den en ny formålsparagraf som lyder:Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.

Allemannsretten er uavhengig av eiendomsforhold. Det har derfor ingen mening i forhold til ferdsel til fots å sette opp skilt om at et område er "privat". Avgjørende for allemannsretten er om området er innmark eller utmark.

Innmark – utmark og ferdselsretten

I Friluftsloven defineres innmark som: Gårdsplass hustomt, dyrka mark, engslått, kulturbeite og skogplantefelt samt liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Mindre udyrka områder i innmark skal også regnes som like med innmark, og det samme gjelder områder for industrielt eller liknende øyemed hvor ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel. Etter loven er all udyrka mark som ikke regnes like med innmark å regne som utmark.

I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og overalt i utmark på fjellet, så fremt ikke kommunen med samtykke av eieren eller brukeren har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger.

I innmark som ikke er gårdsplass, hustomt, hage ol, kan enhver ferdes til fots i den tida marka frossen eller snødekt. Dette gjelder likevel ikke mellom 30. april og 14. oktober, men her kan Fylkesmannen fastsette andre frister.

Av og til kan det være vanskelig å avgjøre om et område er innmark eller utmark. Loven trekker ikke opp skarpe grenser og heller ikke ute i naturen vil grensene alltid være skarpe. Her gjelder det å bruke sunn fornuft og følge lovens allmenne formulering om at ferdselen ikke skal være til utilbørlig sjenanse eller fortrengsel. Grunneier har på sin side heller ingen rett til å plassere ut flaggstenger, campingstoler m.m. for å gi inntrykk av at et utmarksområde er innmark. Er det tvil om hvorvidt et område er innmark eller utmark kan saken tas opp med kommunen. I enkelte kommuner, særlig i pressområdene langs kysten, er slike saker tatt opp fordi grunneier (ofte hytte-eiere) uten hjemmel har stengt allmennheten ute fra områder som må regnes som utmark.

Merk at ferdselsretten ikke gjelder motorisert ferdsel. Motorisert ferdsel i utmark (motorsykkel, snøscooter m.v.) er i utgangspunktet forbudt og reguleres gjennom Lov om motorisert ferdsel i utmark og vassdrag. I enkelte naturvernområder som er verna etter Naturvernloven, kan det også være ferdselsreguleringer, f.eks. ferdselsforbud i sjøfuglreservat i hekketida (15.4.-1.8. de fleste steder). På mye brukte områder til friluftsliv kan kommunen med samtykke av eier eller bruker fastsette atferdsregler som regulerer ferdselen.

Bading og ferdsel på sjø og i vassdrag
Enhver har rett til å bade i sjøen fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus eller hytte. På sjøen er også ferdselen fri for alle.

 I innsjø og vassdrag gjelder tilsvarende regler for bading og båtbruk etter Vassdragsloven, men motorisert ferdsel med båt på innsjø og vassdrag reguleres av Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

 Under ferdsel har enhver rett til for kortere tid å dra i land båt på strandstrekning i utmark. Det er ikke tillatt å bruke kai eller brygge uten eierens samtykke. Fortøyningsringer, bolter ol kan imidlertid brukes dersom eieren ikke har forbudt det.

 Rasting og telting
I utmark kan en raste, oppholde seg og overnatte så lenge det ikke skjer til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. I innmark kreves tillatelse fra eier.Telt må ikke settes opp nærmere hus enn 150 m og slik at det forstyrrer beboernes fred. Telting kan ikke foregå i mer enn 2 døgn omgangen på samme sted uten grunneiers samtykke. Slikt samtykke trengs ikke på høyfjellet eller andre områder fjernt fra bebyggelse. I forbindelse med villreinjakta kan departementet regulere eller forby teltslaging.

Arrangement
Det kreves samtykke av grunneier til arrangement, stevner, leirer ol hvis de kan medføre nevneverdig skade eller ulempe, hvor avsperring finner sted eller ved start, innkomst og andre steder hvor sammenstimling av folk må påregnes. Løyper for skirenn, terrengløp og liknende må legges slik at skade på skogforynging og ungskog og skade på gjerde så vidt mulig unngås.

Det kan være litt uklart når et arrangement er så omfattende at det kreves samtykke fra grunneier. En god regel er å ha en åpen dialog med grunneier og informere om aktiviteten. På det viset kan det etableres et godt samarbeid til fordel for alle parter. Bl.a. Norges orienteringsforbund har utvikle regler for samarbeid og kontakt med grunneierorganisasjoner, viltmyndigheter m.m. for sin aktivitet.

 Avgift, bortvising, sperring, og innløsing
I utgangspunktet er ferdselsretten fri. Det er ikke til hinder for at det kan tas en rimelig avgift for adgang til badeplass, teltplass eller annet opparbeida friluftsområde. Avgiften må stå i forhold til de tiltak eier har gjort til fordel for friluftsfolket. I forbindelse med endring av loven i 1996 presiserte Miljøverndepartementet at det ikke er hjemmel til for å legge avgift på ferdsel på skiløyper, stier ol.

Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO) og Friluftsrådenes Landsforbund (FL) fikk i 1993 medhold av Sivilombudsmannen om at det ikke kunne tas samme avgift for å ferdes på utmarksområdet Nordkapp og i hallen som er bygd på Nordkapp. Høsten 1997 konkluderte Direktoratet for naturforvaltning med at prisforskjellen fortsatt var så liten at det var lovstridig. Gjennom Nordkappsaken er det trukket på viktige prinsipper for allemannsretten og begrensinger i innføring og størrelse på eventuelle avgifter.Friluftsloven pålegger også friluftsutøverne plikter. Alle må opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Dersom dette ikke overholdes, kan grunneier eller bruker vise folk bort. For eiendommer som i særlig grad blir utsatt for allmennhetens ferdsel kan kommunen med samtykke av eier bestemme hel eller delvis sperring av eiendom. Det forutsettes da at ferdselen gjør nevneverdig skade eller er til vesentlig hinder for eierens bruk. Sperring kan ikke gjelde for mer enn 5 år om gangen, og kommunens vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

I slike tilfeller er det et alternativ at det offentlige innløser eiendommer. Gjennom årene er en rekke eiendommer kjøpt av det offentlige (kommune, friluftsråd eller staten) og tilrettelagt for friluftsformål. Det gjelder i særlig grad badeplasser, båtutfartsområder, turutgangspunkt, turveidrag og mye brukte nærfriluftsområder.