INNSPILL TIL UTREDNING OM BETALING FOR BRUK AV AREAL I KYSTSONA
Friluftsrådenes Landsforbund (FL) mener det er svært interessant at Regjeringa utreder om kommunene skal få adgang til å innkreve betaling for bruk av areal i kystsona.
Kystsona er en knapphetsressurs av stor økologisk verdi og med store friluftslivskvaliteter. En del næringsvirksomhet må ut fra sin natur lokaliseres til kystsona, og kystsona er attraktiv for en rekke andre utbyggingsformål. Alle disse utbyggingstiltakene medfører at kystsone til friluftsliv reduseres, og særlig er de mest attraktive områdene til friluftsliv nær befolkningskonsentrasjonene sterkt redusert. Dette er dokumentert gjennom data fra SSB om bl.a. antall dispensasjoner og registrering av ubebygd kystlinje, - som dere er vel kjent med.
Gjennom det offentlige friluftslivsarbeidet er det sikra ca 2.000 offentlige friluftslivsområder, og størsteparten av disse er lokalisert til kystsona. Hoveddelen av friluftslivet drives imidlertid i utmark med hjemmel i allemannsretten, bading i sjøen og med båt på sjøen. All utbygging i strandsona reduserer areal til friluftsliv og alle anlegg i sjø, bl.a. oppdrettsanlegg, legger beslag på areal for sjøfriluftsliv. I tillegg medfører utbyggingstiltak i varierende grad reduksjon i natur- og friluftslivsopplevelser i et langt større område. Særlig vindkraftanlegg vil endre naturlandskapet over langt større områder enn det areal sjølve anlegget legger beslag på, - og medføre støy over betydelige områder. Vi vil også påpeke at vann og vassdrag i innlandet og strandsona her utsettes for liknende utbyggingspress og reduserte friluftslivsmuligheter.
For å vurdere hvilke arealer i kystsona som brukes til friluftsliv, er det for landarealer naturlig å ta utgangspunkt i ubebygde arealer i 100 meters beltet, og for sjøarealene et breiere belte, - anslagsvis 500 meter fra land. I tillegg kommer øvrige leder for båtferdsel. I tillegg presiserer vi, som nevnt over, at mange anlegg vil virke forringende for friluftslivopplevelsene sjøl om de er lokalisert utenfor de områdene som aktivt brukes til friluftsliv.
Ulempene for friluftsliv ved utbyggingstiltak i strandsona kan til en viss grad kompenseres gjennom sikring av nye områder og ved tilrettelegging for friluftsliv.
Dersom det innføres hjemmel for kommunene til å kreve betaling for bruk av areal i kystsona, bør en sikre at i alle fall deler brukes til å kompensere for reduserte friluftslivsmuligheter. En mulighet kan være at en viss prosentandel avsettes til regionale friluftsfond. For ordens skyld presiserer vi at vi forutsetter at det er helt uaktuelt for Regjeringa i innføre en hjemmel som gjør det mulig å avgiftsbelegge tilretteleggingstiltak for friluftsliv i kystsona.