Forslag til bedring av allmennhetens tilgang til strandsonen

FORSLAG TIL BEDRING AV ALLMENNHETENS TILGANG TIL STRANDSONEN:

1. Presisere retten til ferdsel, opphold mv. langs sjø og vassdrag i friluftslovens formålsparagraf (§ 1). For å understreke hvor viktig det er å sikre allmennhetens tilgang til kystarealer og til arealer langs vann og vassdrag, foreslår FL at dette tas inn i friluftslovens formålsparagraf. § 1 vil da lyde som følger: ”Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. langs sjø og vassdrag og i naturen for øvrig, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.”

2. Fastslå at et belte langs sjø og vassdrag som hovedregel er å regne som utmark. Utfordringene i strandsona er at det fysisk er vanskelig å skille mellom innmark og utmark, og at spesielt hytteeiere i den senere tid i stor grad har forsøkt å omgjøre opprinnelig utmark til innmark. Høyesterettsdommen fra Sandefjord har imidlertid gitt noen viktige føringer for grensedraging mellom innmark og utmark, men det er likevel behov for nærmere avklaring av hva som er utmark i strandsona. FL mener at det vanligvis er et belte langs sjøen som har karakter av å være utmark. Dette bør presiseres i friluftsloven for å tydeliggjøre en ferdselsrett. FL anbefaler at det gjøres en tilføyelse i lovens § 1a, 2. ledd med følgende ordlyd: ”Med mindre området er opparbeidet tomt eller dyrka mark, er et belte langs sjø og langs vann og vassdrag som muliggjør ferdsel, å regne som utmark”. (jf. liknende bestemmelse i vannressurslovens § 11).

3. Markere retten til bading og rasting i utmark ved å fastslå at bading og rasting ikke må foregå nærmere bebodd hus (hytte) enn 10 m. En slik presisering vil gi eier en klar beskyttelse innenfor 10 meter-sona, men samtidig vil det gi signal om antall meter i forhold til fortolkning av utilbørlig fortrengsel. 10 meters-regelen vil gi et areal på ca 700 m² i tilknytning til hvert hus / hver hytte. FL foreslår at det i § 8 i friluftsloven gjøres en tilføyelse, slik at første ledd lyder slik: "Enhver har rett til å bade i sjø fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus (hytte), uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre og ikke nærmere enn 10 meter fra bebodd hus (hytte)." I § 9 foreslår vi en tilsvarende tilføyelse i 2. ledd. § 9, 2. ledd, første setning vil da lyde slik: "I utmark må plass som nevnt i foregående ledd, ikke tas til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre, og ikke nærmere enn 10 meter fra bebodd hus(hytte)." En slik formulering har mye til felles med dagens 150-metersgrense for telting i friluftslovens § 9.

4. Påse at statseiendommer i strandsonen som er av interesse for friluftslivet og som skal avhendes blir sikret som offentlige friluftsområder. Både Forsvaret og Kystverket er midt oppi en omleggingsprosess hvor en rekke friluftsperler langs kysten skal avhendes. Det er vesentlig å være på banen mens denne prosessen pågår. Det vises for øvrig til Sem-erklæringen” der det blant annet heter: ”Egnede arealer som blir frigjort på grunn av omlegging av det norske forsvaret og fyrvesenet legges ut til friområder”. FL anbefaler også at det gjøres en vurdering av om disse områdene kan legges ut som ”friluftsmark” (friluftslovens § 34).

6. Gjennomføre en nasjonal satsing på etablering av kyststier. Kyststier bidrar til at tilgjengeligheten til strandsonen økes, de gir store muligheter for fysisk aktivitet og de er rimelige å gjennomføre. Fylkesmannen bør ha ansvar for å motivere og veilede kommuner og friluftsråd i arbeidet med å forhandle frem avtaler med grunneierne. Kyststier kan gjennomføres dels på dugnad og dels finansiert av spillemidlene. Der det må erverves grunn, bør MD's sikringsmidler benyttes.

7.      Styrke håndhevingen av bygge- og deleforbudet i 100-metersbeltet.

Det må lages entydige og restriktive kriterier i plan- og bygningsloven for når det skal kunne gis dispensasjon. Det må gå tydelig frem av loven at fylkesmannen har hjemmel til å frata kommuner retten til å gi dispensasjon. FL foreslår at det i plan- og bygningsloven tas inn en bestemmelse som sier at dersom det gis dispensasjon til tiltak som vanskeliggjør ferdsel i strandsonen, må det tilrettelegges alternativ ferdselsmulighet nærmest mulig strandsonen.

8. Presisere i friluftsloven hva som er å regne som sjikanøse stengsler. Det skjer fortsatt en betydelig aktivitet gjennom en rekke "småtiltak" i strandsona som dels omgjør utmark til innmark og dels fører til at folk oppfatter at ferdsel vil være utilbørlig. I tillegg må det poengteres at vannkantarealene (både langs sjø og ferskvann) er svært viktige for det biologiske mangfoldet. Artsmangfoldet er spesielt stort på disse arealene. Det er derfor flere gode grunner til at man i minst mulig grad bør endre naturen her. FL foreslår at det i friluftslovens § 13 (Sjikanøse stengsler eller uheimlete forbudsskilt), 2. ledd gjøres følgende tilføyelse: ”Etablering av hage, platting, sittegruppe, flaggstang, gjerde o.l. som har til hensikt å vanskeliggjøre den ferdsel som er tillatt etter denne lov, er å regne som sjikanøse stengsler”.

9. Konsesjonsgrense på 20 dekar for alle eiendommer innenfor 100-metersbeltet. Ved konsesjonsbehandling har staten mulighet til å stille konsesjonsvilkår for å ivareta hensynet til friluftslivet. Eksempler på slike konsesjonsvilkår er ferdselsrett over et område, rett til å merke sti, rett til å sette opp offentlige toalett osv. Det er foreslått at konsesjonsgrensen heves til 100 dekar. Det vil føre til at en rekke eiendommer ikke konsesjonsbehandles, og at det dermed ikke er mulig å stille vilkår som ivaretar hensynet til friluftslivsinteressene på en lite konfliktfylt måte når eiendommer omsettes. FL foreslår at man fastholder dagens konsesjonsgrense på 20 dekar for eiendommer i 100-meters-beltet.