Saken gjaldt et gjerde som stengte for allmennhetens ferdsel i strandsona. Dommen er den første vedrørende friluftsloven i Høyesterett, og trekker dermed opp en rekke prinsipielle grenser. Den gir en rekke prinsipielle vurderinger av forståelsen og tolkningen av innmarks- og utmarksbegrepet. Videre skilles det mellom allemannsrettene ferdselsrett og rettene til opphold, bading m.v.
Det anbefales å lese dommen i sin helhet ( både Miljøverndepartementet og FL har sendt den til sine ledd med kommentarer tidligere).
Noen viktige prinsipper som fastslås i dommen:
- Friluftsloven av 1957 lovfestet flere av de allemannsrettene som tidligere bare hadde hatt et sedvanerettslig grunnlag. Den ferdselsretten som ble lovfestet i friluftslovens §2 2, ga ikke allmennheten noen nye rettigheter.
- Allemannsrettene kan utøves i all utmark, det er ikke noe krav om at de skal ha vært utøvd på stedet og således heller ikke at bruken har vært vedvarende.
- Det vil være i strid med Friluftslovens grunntanke å anse en eiendom med et areal på 13 379 m2 som hustomt i sin helhet (og dermed innmark).
- Rydding og annen arbeidsinnsats i strandsona medfører ikke at det blir "dyrket mark". Dette uttrykket tar sikte på utnyttelse av markas produktive evne.
- Ferdselsretten har vært og er til stede så lenge et område rettslig er å anse som utmark. Manglende utøvelse av retten fører ikke til at den faller bort.
- Inngjerding av det som er utmark, fører ikke i seg sjøl til at området går over fra utmark til innmark.
- Det er bedømmelsen av om området på det aktuelle tidspunktet er innmark eller utmark som er avgjørende. Faktiske endringer kan føre til at områder endres fra innmark til utmark og omvendt.
- Avstanden mellom hus og stranda var i dette tilfellet 65 m. Denne avstanden tilsier at ferdsel i strandsona ikke vil være i utilbørlig grad sjenerende for eierne.
- I dette tilfellet ble ikke innretninger som moloer, båtslipp, utespiseplass, flaggstang m.m. ansett å føre til at området i tilknytning til disse ble innmark.
- Da det var snakk om ikke ervervsmessig dyrehold, ble ferdselsretten ved interesseavveining ikke ansett å være til utilbørlig fortrengsel for eier. Videre ble det påpekt at stengsler i forbindelse med dyrehold kan utformes slik at ferdselsretten beholdes.
- At det grenser en campingplass til eiendommen ble ikke hensynstatt ved vurdering av ferdselsretten. Hvis det faktisk viser seg at ferdselen får et omfang som er til utilbørlig fortrengsel for eier, blir det vist til mulighetene for stengsel etter friluftslovens § 16.
- Det blir ikke ansett som et relevant argument at allmennheten har tilgang til ferdsel på andre områder i nærheten.
- Det ble fra grunneier pekt på at ferdselsretten ville påvirke verdien av eiendommen negativt. Høyesterett viste til at det dreier seg om en allemannsrett som påhviler all utmark i Norge, og som har vært til stede meget lenge.
- Høyesteretts konklusjon var at strandsona var utmark med en ferdselsrett for allmennheten, men ikke rett til bading og rasting. Gjerde må fjernes.