HØRINGSUTTALELSE TIL NOU 2004:28

LOV OM BEVARING AV NATUR, LANDSKAP OG BIOLOGISK MANGFOLD (NATURMANGFOLDLOVEN)

Friluftsrådenes Landsforbund (FL) viser til mottatt høringsbrev og utredning, samt til e-post av 19.juli d.å. fra Gudrun Schneider (MD) om utsatt høringsfrist til 1. september.

Formål: - Sammenheng mellom naturvern og friluftsliv

Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO) og FL har i fellesbrev til miljøvernminister Knut Arild Hareide tatt opp at vi mener det er en grunnleggende mangel i lovforslaget at sammenhengen mellom friluftsliv og naturvern er fraværende. Vi oppfatter det som et dramatisk brudd med gjeldende miljøvernpolitikk dersom ikke sammenhengen mellom naturvern og friluftsliv synliggjøres i ny lov om naturmangfold. Vi mener denne sammenhengen må gjenspeiles i formålsparagrafen og ved at hensyn til miljøvennlig friluftsliv og naturopplevelser kan være en del av verneformålet for alle typer verneområder. En rundspørring vi har foretatt til de politiske partiene om friluftspolitiske spørsmål i forbindelse med stortingsvalget viser at det er samstemt tilslutning til at hensyn til friluftsliv må kunne være en del av formålet med oppretting av verneområder. Det er foretatt en samordning av naturvern og kulturminnevern i lovforslaget, og langt på vei kan dette danne mønster for en tilsvarende innarbeiding av friluftsliv. Kopi av brevet til miljøvernministeren følger vedlagt.

Virkeområde

FL er enig i at loven skal omfatte land- og sjøterritoriet og Norges økonomiske sone.

Alminnelige bestemmelser

FL har ingen særskilte kommentarer til de alminnelige bestemmelsene som foreslås om bl.a. bevaringsmål, generell aktsomhetsplikt, føre-var-prinsippet og miljøpåvirkeren skal betale. Det er imidlertid til dels svært generelle bestemmelser som vil være vanskelige å handheve, og som vi er redd vil få begrensa praktisk betydning.

Artsforvaltning

FL har ingen kommentarer.

Fremmede arter

FL mener det er viktig at lovverket, slik det foreslås, skjerpes på dette feltet.

Områdevern

Vi er enig i og tror det er viktig at vernekategoriene nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat og biotopvern beholdes. Dette er godt innarbeida begrepet som befolkningen har et forhold til, og som har vist seg tjenlige i vernearbeidet. Dette må fortsatt være kjernen i det statlige naturvernarbeidet.

Bynasjonalparker og bymarker

Utvalget konkluderer med at de ikke vil foreslå egen bestemmelse om bynasjonalparker i naturmangfoldloven. Etter FLs oppfatning er det behov for en egen lovhjemmel for å ivareta viktige naturområder med store opplevelseskvaliteter for store befolkningsgrupper. Slike områder har nasjonal verdi. I stor grad gjelder dette bymarker som ligger i tilknytning til svært mange norske byer. Det faktum at mange av disse områdene omfatter flere kommuner tilsier overordna grep for å sikre dem. Vi viser også til at alle de øvrige større nordiske landene har hjemmel for og arbeider med å opprette bynasjonalparker. Noe av det viktigste vil være å få varig avgrensing og beskyttelse av disse områdene mot utbyggingstiltak. Ved utvelgelse må det i tillegg legges avgjørende vekt på mulighet for naturopplevelser og områdenes brukspotensiale. Det tilsier også lavere restriksjonsnivå enn for øvrige verneområder og at det legges betydelig vekt på tilrettelegging for friluftsliv. Innledningsvis i denne høringsuttalelsen hevder vi at perspektivet på felles interesse mellom naturvern og friluftsliv nærmest er fraværende i utredningen. Det er nærliggende at dette også har ført til utvalgets negative konklusjon mht bynasjonalparker. FL ber Miljøverndepartementet arbeide videre med hjemmel for å opprette bynasjonalparker og vern av bymarker

Økonomisk kompensasjon ved områdevern

Spørsmålet om økonomisk kompensasjon for vern etter naturvernloven er komplisert. Den endringen som Stortinget gjennomførte i 1985, som satte et markert skille mellom vern som naturminne og naturreservat i forhold til vern som landskapsvernområde og nasjonalpark, har åpenbare svakheter: Den har bl.a. medført at det er svært vanskelig å gjennomføre landskapsvern i skog fordi grunneier heller ønsker reservatvern for å få erstatning. Det må også kunne stille spørsmål ved om de for grunneier bedra erstatningsreglene for naturreservat, har medført lavere konfliktnivå, og økt forståelse og respekt for vernearbeidet.

For FL er det prinsipielt viktig at erstatningsregler i  naturvernloven/naturmangfoldloven i størst mulig grad samsvarer med erstatningsregler ellers i lovverket, jfr særlig de begrensinger grunneier må tåle gjennom vedtak etter Plan- og bygningsloven. Videre er det viktig at det særlig i naturmangfoldloven ligger til grunn et verdisyn om at ingen har rett til å drive virksomhet som reduserer biologisk mangfold, utrydder trua arter eller unødig forringer naturområder. Framtidig bærekraftig utvikling avhenger av at alle sørger for at sin virksomhet er i samsvar med slike rammebetingelser, - uten at de dermed skal ha erstatning for å ”la være å ødelegge”.

Vi mener at prinsippet for erstatning bør være det samme for alle typer verneområder. Hvorvidt det er hensiktsmessig med egne erstatningsbestemmelser i en naturmangfoldlov ut over det som framgår av Grunnlovens § 105 og Høyesteretts praksis, er vi i tvil om. Dersom det skal være egne bestemmelser, mener vi hovedprinsippet må være at grunneier bare har rett til erstatning fra staten for økonomisk tap som følge av at igangværende bruk blir hindret eller den samla drift av eiendommen blir vesentlig vanskeliggjort. Krav til vesentlighet for å utløse erstatning er viktig.

Vi er spørrende til forslaget om i tillegg å innføre en tilskuddsordning til drift av eiendommer som inngår i naturvernområder. I praksis vil det kunne oppfattes som en del av erstatningen og dermed bryte med viktige prinsipper for hva som skal gis erstatning. Videre blir det lett en overlapping i forhold til eksisterende tilskuddsordninger i landbruket, og vi er i tvil om det er landbruksfaglig og –politisk hensiktsmessig.

Ivaretaking av natur utover verneområder, - utvalgte naturtyper

Av hensyn til biologisk mangfold, trua arter, naturopplevelser m.m. er det nødvendig med lovhjemmel til å ivareta norsk natur utover de områdene som vernes med hjemmel i naturvernloven / naturmangfoldloven. Utvalget foreslår et eget regime for ”utvalgte naturtyper” dvs at nærmere definerte naturtyper over hele landet gjennom forskrift får en form for beskyttelse. Det forutsettes at kommunen gjennom arealplanlegging og på annen måte skal gi disse naturtypene den beskyttelse de trenger. Etter vår oppfatning blir dette et uoversiktlig og vanskelig håndterbart system både i forhold til å vurdere hvilke områder som faktisk faller inn under en slik utvalgt naturtype og i ansvarsdeling mellom stat og kommune mht oppfølging.

Parallelt med dette utvalgsarbeidet foregår det arbeid med revisjon av plan- og bygningsloven. Planlovutvalget har også foreslått økte muligheter til å ivareta natur- og friluftsområder gjennom arealplanlegginga. Det synes å ha vært sparsom samordning av disse arbeidene.

Det statlige naturvernarbeidet etter naturvernloven har sine klare svakheter i manglende lokale forankring, og denne svakheten er forsterka gjennom opptreden og gjennomføring fra vernemyndighetene. FL mener at vi best får varig og reell ivaretaking av natur- og friluftsområdene gjennom kommunal forankring og lokalt ”eierskap” til nødvendig vern og restriksjoner.

Styrka kommunal innsats for å ivareta bl.a. biologisk mangfold, trua arter, natur- og friluftsområder fordrer imidlertid natur- og miljøfaglig kompetanse i kommunene. Det er en særlig utfordring at mange kommuner med store arealer, men lavt folketall, mangler ressurser til slik kompetanse. Interkommunalt samarbeid kan være en god løsning, og vi kan her bidra med gode erfaringer fra det veletablerte og langvarige interkommunale friluftsarbeidet.

FL mener:

-         Det trengs bedre lovehjemmel enn i dagens plan- og bygningslov og naturvernlov for å ivareta biologisk mangfold, trua arter og natur- og friluftsområder.

-         Miljøverndepartementet må samordne forslagene til revisjon av plan- og bygningsloven og naturvernloven slik at de samla gir tilstrekkelig hjemmel til å ivareta biologisk mangfold, trua arter, natur-  og friluftsområder.

-         Det statlige naturvernarbeidet må fortsatt avgrenses til å omfatte områdevern i form av nasjonalparker, landskapsvernområder, naturreservat og biotopvernområder.

-         Plan- og bygningsloven må gi kommunene økt ansvar og mulighet til å ivareta biologisk mangfold, trua arter, natur- og friluftsområder utover de arealer som vernes etter naturvernloven/naturmangfoldloven.

-         Det må innføres krav om natur- og miljøfaglig kompetanse i kommunene, og tilføres tilstrekkelige økonomiske ressurser til at kommunene har reell mulighet til å prioritere dette. Særlig for inntektssvake kommuner med store naturområder er det behov for økonomiske ressurser (eks skjønnstilskudd) for å få dette til.

Håndheving og sanksjoner

FL er enig i at det trengs klarere hjemmel til og sanksjonsmuligheter for brudd på naturvernloven/naturmangfoldloven.

Forslaget om et naturfond basert på midler innkrevd gjennom tvangsmulkter og miljøerstatning er interessant. FL er grunnleggende opptatt av at arbeidet med å ta vare på norsk natur må forankres i befolkningen, og at det best skjer gjennom egne naturopplevelser der folk blir glad i den naturen de ferdes i. Vi foreslår derfor et tilleggspunkt til § 72 om hva fondets midler kan brukes til:

c) tilrettelegging for naturvennlig bruk  og informasjon om naturkvaliteter i verneområder

Miljøombud

Det er som vedlegg 17 til utredninga, et notat ”Miljøombud i naturmangfoldloven ?” Etter vårt syn er dette en interessant tanke som bør vurderes nærmere. Et uavhengig miljøombud vil kunne ha en viktig rolle i å påse at de generelle bestemmelsene i loven blir ivaretatt, være ei ”vaktbikkje” for naturinteressene i forhold til tunge kommersielle og næringsmessige interesser, og være et viktig talerør for naturen når kommunale og statlige organer står som utbygger.

FL mener at det for friluftslivsarbeidet, særlig mht ivaretaking av allemannsretten, også bør utredes videre en ombudsløsning. Naturvern, friluftsliv og allemannsrett er interesser av betydning for ”alle”, men med få og svake talerør. Nettopp for slike interesser kan en ombudsløsning være hensiktsmessig og viktig. FL oppfordrer Miljøverndepartementet til å vurdere oppretting av miljøombud der også ansvar for friluftsliv og allemannsretten inngår.

Omfanget av utredningen, - en trussel for demokratiet ?

Utredningen er på ca 650 sider og så er det innpå 200 sider med vedlegg. Det gjør at det er en bortimot uoverkommelig oppgave å få oversikt over innhold og forslag. Vi er i tvil om det er formålstjenlig, ut fra både faglig og demokratisk synsvinkel, å sende så voluminøse dokumenter på høring.