SYNSPUNKTER PÅ UTKAST TIL NY LOV OM SKOGBRUK, ot.prp.nr 28 (2004-05)
Friluftsrådenes Landsforbund (FL) er et fellesorgan for 17 interkommunale friluftsråd, som igjen har ca 160 medlemskommuner med 63 % av landets befolkning og 140 medlemsorganisasjoner. Vi er en aktiv deltaker i Levende Skog og var også representert i Landbruksdepartementets referansegruppe for arbeid med revisjon av skogloven.
FL er enig i at det er behov for en total gjennomgang og revisjon av skogloven, og er enig i hovedtrekkene i forslaget til ny lov. Lovforslaget innebærer en forenkling i forhold til gjeldende lovgiving. Det er positivt for å gjøre loven enklere og mer oversiktlig, men innebærer at mange spørsmål overlates til konkret avklaring gjennom forskrifter. For oss som er opptatt av miljøspørsmål, og herunder spesielt friluftsliv, blir det dermed først når forskriftene er vedtatt at det blir mulig å vurdere om lover og forskrifter om skogbruk ivaretar miljøverdiene på en tilfredsstillende måte.
Vi vil i det følgende trekke fram noen problemstillinger der vi har særlige synspunkter på lovforslaget.
Formål
FL er tilfreds med at loven har fått en ny formålsparagraf som presiserer at loven skal fremme ei bærekraftig forvaltning av skogressursene. Sjøl om dette innebærer ei balanse mellom miljøverdier, økonomiske verdier og sosiale verdier, må det ikke være tvil om at all skogbruksvirksomhet må foregå innenfor økologiske hovedrammer som ivaretar skognaturen med sitt mangfold for framtida. Her må også et ”føre var prinsipp” legges til grunn.
Forhold til annen lovgiving, - behov for egen markalov
Det er gitt en grei og nyttig gjennomgang og avklaring av forholdet mellom skogbrukslovas virkeområde og virkeområdet til naturvernlova og plan- og bygningslova. Begge de to sistnevnte lovene er imidlertid under revisjon, og endringer i disse lovene kan gjøre det nødvendig med nye grenseoppganger.
Skogen har så stor betydning for miljøverdier og for friluftsliv med sin virkning på folks helse og trivsel, at forvaltning av skogområdene har konsekvenser langt ut over skogbrukets interesse- og ansvarsområde. Skog nær byer og tettsteder med sine opplevelseskvaliteter og sitt turvei-, sti- og løypenett er viktigste områder for fysisk aktivitet. De utfordringer som inaktivitet medfører for folkehelsa gjør at dette perspektivet må løftes fram i samla og helhetlige plan- og beslutningsprosesser. Etter vårt syn bør skogbruksmessige forhold av avgjørende betydning for andre samfunnssektorer avgjøres gjennom bruk av plan- og bygningsloven. Et slikt eksempel er vegbygging, som både kan forringe turområder vesentlig, men også bidra til å åpne nye ferdselsmuligheter.
Norge står i en særstilling med å ha verdifulle markaområder i direkte tilknytning til de fleste byene. Forslag til ny § 13 gir hjemmel til å fastsette forskrift som legger restriksjoner på skogbruk i bl.a. slike områder. Etter vårt syn må en revidert plan- og bygningslov gi hjemmel til å avgrense nærmere definerte markaområder der det skal tas særlig hensyn til f.eks. friluftslivsinteressene. Vi viser her til den betydning disse områdene har for folkehelsa, folks trivsel, skolens bruk i uteskole og som viktige elementer i barn og ungdoms oppvekstmiljø. Et alternativ er en egen lov om bymarker. FL oppfordrer næringskomiteen til å understreke betydningen av bymarkene spesielt og vurdere hvordan mangfoldet av samfunnsinteresser best kan ivaretas.
Kommunenes ansvar – behov for ressurser
Loven legger opp til at nye og viktige oppgaver blir lagt til kommunene. Samtidig vises det til ot.prp.nr 79 (2002-2003), konsesjonsloven, der det foreslås å oppheve kravet til skogbruksfaglig og jordbruksfaglig kompetanse i kommunene. Det er også dokumentert at mange kommuner har redusert sin generelle miljøfaglige kompetanse etter at ordningen med øremerka tilskudd til miljøvernrådgivere e.t. opphørte. Nedprioriteringen av ”grønn kompetanse” henger sammen med at mange kommuner opplever en svært stram økonomisk hverdag.
FL vil understreke at det er svært bekymringsfullt for forvaltningen av landets store og viktige naturressurser, herunder skogen, at stadig større ansvar og oppgaver overføres til kommunene, parallelt med at de økonomiske ressursene til kommunene for å ivareta dette ansvaret og oppgavene snarere svekkes enn styrkes.
Innen friluftslivsarbeidet har vi lange og gode tradisjoner med interkommunalt samarbeid. Blant våre medlemsfriluftsråd står Oslo og Omland Friluftsråd (OOF) i en særstilling når det gjelder å ta vare på markagrensa og arbeid for å bevare markas opplevelseskvaliteter. Svært mange av markaområdene til norske byer strekker seg over flere kommuner. Det er viktig at disse forvaltes i et interkommunalt perspektiv. FL ber komiteen være særlig oppmerksom på betydningen av interkommunalt samarbeid for å ta vare på viktige friluftsarealer i skog, og legge til rette for og stimulere til slikt samarbeid.
Skogeiers ansvar - miljøforskrift
Prinsippet om ”frihet under ansvar” videreføres i lovforslaget. Det er et krevende ansvar for den enkelte skogeier. Etter vårt syn er det viktig at hva dette ansvaret innebærer for skogeieren slås så entydig fast som i forslag til § 4.
Vi er også tilfreds med at det fastslås at miljøansvaret kan føre til at tiltak ikke kan gjennomføres uten at skogeier dermed har krav på økonomisk erstatning. Dette er også i samsvar med praksis og regler i Sverige og Finland.
Paragraf 4 inneholder også hjemmel til å gi en nærmere forskrift om de hensyn skogeier skal ta i forhold til biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturverdier, og departementet tar sikte på å fastsette ei slik forskrift parallelt med iverksetting av den nye lova. FL er helt enig i at det er nødvendig med hjemmel til å fastsette en slik miljøforskrift og at miljøforskriften bør komme parallelt med at loven trer i kraft.
Det er ulike oppfatning om forholdet mellom miljøforskrift etter skogbruksloven og den frivillige miljøsertifiseringen som skjer med utgangspunkt i standardene for bærekraftig skogbruk gjennom Levende Skog. Etter vår oppfatning må miljøverdiene i skogen sikres gjennom norsk lov og forskrifter. Det er viktig i et internasjonalt perspektiv og for å sikre at også de som velger å stå utafor Levende Skog ivaretar miljøverdier i skog. Det er imidlertid viktig at forskriften med oppfølging og krav til dokumentasjon utformes slik at skogeiere fortsatt stimuleres til å følge standardene for bærekraftig skogbruk gjennom Levende Skog. For å følge opp skogeiere som velger å stå utafor en miljøsertifisering og sikre at miljøkvalitetene blir ivaretatt i disse skogene, bør disse bl.a. pålegges meldeplikt for nærmere definerte tiltak og godkjent skogbruksplan.
Særlige hensyn til friluftsliv
Etter vårt syn legger loven et godt grunnlag for å sikre friluftskvalitetene og – mulighetene i skog gjennom formålsparagrafen (§ 1), hjemmelen til miljøforskrift ( jfr § 4), og hjemmel til særskilt forskrift for skogområder med viktige miljøverdier ( § 13), men den konkrete utorming av forskriftene blir avgjørende.
Vi er også glad for, og mener det er nødvendig, at det uttrykkes eksplisitt i lovteksten (§ 8) at ”Det skal sytast for at bruk av stigar, løyper og andre ferdselsårer ikkje blir unødig vanskeleggjort for allmenta etter at hogsten er avslutta. Kommunen kan påleggje skogeigar å rette opp køyreskadar eller andre skadar etter tiltak i skogen.” Stier og løyper er så viktig for folks friluftsliv, jfr tidligere omtale av den samfunnsmessige betydningen av fysisk aktivitet og naturopplevelser, at så klare bestemmelser direkte i lovteksten er et riktig grep.
Større flatehogster endrer landskapsbildet vesentlig, og har stor negativ virkning på mange menneskers naturopplevelser. Det er derfor bra at kommunene med hjemmel i § 8 kan sette vilkår for eller nekte hogst der hogsten kan medføre vesentlige ulemper for bl.a. friluftsverdier. Nærmere krav til flatestørrelser, utforming m.v. må tas opp i miljøforskriften og forskrift til § 13 (skogområder med viktige miljøverdier).
FL er tilfreds med at departementet presiserer at miljøinformasjon som kommer fram gjennom skogbruksplanlegginga er offentlig tilgjengelig (jfr § 5). Det er viktig for en åpen debatt og medvirking knytta til forvaltning av miljøverdiene i skogen.
Vi mener det er viktig at lova fortsatt inneholder bestemmelser om vernskog (jfr § 12)
Vi er tilfreds med at det i § 15 legges opp til at skogfondmidlene kan brukes til tiltak som tar sikte på å ta vare på viktige miljøkvaliteter i skogen. Det er i høy grad i samsvar med et moderne syn på hvordan en kan foreta langsiktige investeringer til fordel for den skogen som virket kommer fra.